runefhjemas

10. september er datoen nå, og et isbn-nummer eksisterer. Torsdag skal jeg på møte med marknadsavdelingen og legge planer, Gud alene vet hva som vil komme ut av det, sannsynligvis kommer jeg bare til å sitte der og boble og være en dustete debutant som synes absolutt alt ved denne prosessen er spennende.

Jeg har vært flink til å drømme. Lenge. Det nye nå er at jeg skal våkne, og at drømmen fremdeles skal være der.

Det er sommer, jeg tenker på hvor mye regn som finnes i Disintegration, og at dette er akkurat samme type regn som det Oslo fikk over seg i går. Et regn som får deg til å lengte. Et regn som setter i gang ting, som føles som om det kommer fra et helt annet sted. Og den følelsen som alltid kommer med slike naturopplevelser, av at ingenting kommer til å vare, av at alt kan være borte før du rekker å blunke, men at alt likevel kommer tilbake. I nye varianter. Nye regn. Nye trær og ny luft.

Om ti dager drar jeg til Paris for å jobbe med Indianarar. Blant annet. Jeg kunne skrevet dette på mange andre måter, men uansett formulering vet jeg at det er slik det kommer til å bli. Den type aktivitet som ligger i akkurat denne varianten av “jobbe” inkluderer altmulig, fra å sitte på flytoget og lengte ut gjennom vinduet til å sykle gjennom Parc de Vincennes til å lukte på bøker hos Shakespeare & Co til å notere noe teit på en serviett med au lait-flekker på. Jeg er ubegripelig priviligert som får lov til å snakke slik som dette, og det minste jeg kan gjøre er å love meg selv å ta vare på denne muligheten.