«This avalanche, I’m not afraid.» - Imitation of Life.
«I’m not scared. I’m outta here.» - Electrolite.
«Walk unafraid, I’ll be clumsy instead.» - Walk Unafraid.
«I am not afraid, I am not afraid.» - The Outsiders
Archive
Kristiansund lufthavn, Kvernberget. Regndråpane slår mot vindauget idet helikopteret løfter seg frå bakken og den vesle ringen av raude lyspærer forsvinn under oss. Eg er åtte, og held far i handa mens byen blir til hav og lastebåtar langt der nede, konturane av ein oljeplattform kjem til syne framfor oss i horisonten, og min einaste tanke er at eg skulle ønskje Jørn og Andreas kunne sjå meg no. Eg får låne ein kjeledress som er alt for stor, og eg må ha på meg hjelm. Far leier meg rundt og er minst like opptatt av å vise meg fram til kollegaene sine som å vise plattformen til meg, han seier ting som: Dette er gutungen, ja, og: Jo da, til hausten begynner han i tredje klasse. Eg ser ut på ein stor måke som sitt på gelenderet like utanfor vindauget, og eg begrip ikkje korleis han greier å halde balansen i den kraftige vinden.
Du viser meg eit postkort med Degouve de Nuncques’ «Engler i natten». Eg elska det bildet da eg var lita, seier du. Det er fint, seier eg. Du kan få det, seier du. Eg kan ikkje ta det, seier eg. Du legg det forsiktig på nattbordet. Kva synest du om familien min? seier du. Eg liker dei, seier eg. Har vi det godt saman? seier du. Sjølvsagt, seier eg.
In other news, eller kanskje bare det samme; Samlaget har nå gitt meg en egen forfatterside (!!), og ARK.no kan opplyse om at boka mi kommer til å koste 249,- (start saving today), at den sorterer under lyrikk, og at (dette er Norli) den ventes utgitt. Vel, det er jo bra, er det ikke? Sistnevnte nettside gir deg dessuten anledning til allerede nå å gi din vurdering av boka, alt fra «likte ikke boka» (én stjerne) til «fantastisk bok, anbefales alle» (fem stjerner, ett utropstegn). Jeg, for min del, skal hjem og lese korrektur, det blir på en måte litt det samme, litt stjerner og utropstegn og alt dette andre rare som jeg må lære meg, og Gud hjelpe meg om jeg plutselig blir sittende og tenke: Denne boka ga meg ikke så mye, egentlig (to stjerner).
10. september er datoen nå, og et isbn-nummer eksisterer. Torsdag skal jeg på møte med marknadsavdelingen og legge planer, Gud alene vet hva som vil komme ut av det, sannsynligvis kommer jeg bare til å sitte der og boble og være en dustete debutant som synes absolutt alt ved denne prosessen er spennende.
Jeg har vært flink til å drømme. Lenge. Det nye nå er at jeg skal våkne, og at drømmen fremdeles skal være der.
Det er sommer, jeg tenker på hvor mye regn som finnes i Disintegration, og at dette er akkurat samme type regn som det Oslo fikk over seg i går. Et regn som får deg til å lengte. Et regn som setter i gang ting, som føles som om det kommer fra et helt annet sted. Og den følelsen som alltid kommer med slike naturopplevelser, av at ingenting kommer til å vare, av at alt kan være borte før du rekker å blunke, men at alt likevel kommer tilbake. I nye varianter. Nye regn. Nye trær og ny luft.
Om ti dager drar jeg til Paris for å jobbe med Indianarar. Blant annet. Jeg kunne skrevet dette på mange andre måter, men uansett formulering vet jeg at det er slik det kommer til å bli. Den type aktivitet som ligger i akkurat denne varianten av “jobbe” inkluderer altmulig, fra å sitte på flytoget og lengte ut gjennom vinduet til å sykle gjennom Parc de Vincennes til å lukte på bøker hos Shakespeare & Co til å notere noe teit på en serviett med au lait-flekker på. Jeg er ubegripelig priviligert som får lov til å snakke slik som dette, og det minste jeg kan gjøre er å love meg selv å ta vare på denne muligheten.
Innbilt nostalgi, omtrent som eit innbilt svangerskap; eg går rundt og ber på noe som ikkje finst.
«Prosaen kan gjerne vere kort, men ein må skrive dei forbanna linjene heilt ut, om ein så skal fornekte både far og mor og bryte med alle kjærastar for å få det til.»
(Ragnar Hovland, Sjølvmord i Skilpaddekaféen)
VI HAR SLÅTT OPP telt i hagen, ligg ved sida av kvarandre og hører Sun King med The Beatles, ein mikskassett eg har laga, du seier at du skulle ønskje vi kunne reise langt vekk. Niagara, seier du, har du sett Niagara, det er jo bare vatn, seier eg. Og himmelen over Hawaii, seier eg før deg, er ikkje den akkurat den same som himmelen her? Kan du ikkje få deg ein jobb? seier du, kva er det du vil bort frå? seier eg, slik held vi på og latar som om det er ei samtale, det er meir eit skodespel der vi byter på rollene: I kveld er du den eventyrlystne, eg den rasjonelle som forsøker å halde igjen, som forsøker å forklare at ein kan ha det like fint der ein er; kanskje ligg vi bare og oppdrar kvarandre, som om det alt fanst eit lite barn rundt oss vi måtte ta omsyn til, som bare satt heilt stille utanfor teltduken og lytta.
